Bullthrough

Begynner å bli en stund siden siste post, men det kan enkelt forklares med at jeg er i praksis for tiden. Underviser for en 10. klasse på ungdomsskolen, noe som er fantasisk gøy, men mye arbeid. Derfor har ikke kreftene strekt til nok for å oppdatere bloggen, men derimot har jeg orket å bruke tid på min favorittaktivitet. Spill vil det alltid være nok av, og nå har jeg skaffet meg en ny “dings” som gjør spillingen enda enklere. (Margrethe liker den nok kanskje ikke, men etter at jeg gav henne en “valp” så synes hun det var en god investering.) Jeg er jo så heldig at jeg eier de fleste spillkonsoller det er på markedet, jeg mangler bare PS3 for å ha en komplett samling. Nintendo DS, den håndholdte spillkonsollen til Nintendo er og blir en av mine favorittmaskiner. Jeg har hatt det så mye gøy med å spille igjennom spill som Legend of Zelda: Phantom Hourglass og The world ends with you på den. Problemet med å få nye spill har alltid vært pengene, så det har ikke blitt så fryktelig mange spill til DS. Et fåtall utvalgte, men gode, titler har det blitt. Men da jeg begynte å snuse på spillet Professor Layton and the curious village skjønte jeg at noe måtte gjøres, for lommeboken strakk rett og slett ikke til. Løsningen ble NDSTT, som er et DS-spill med en slot til å putte inn en M2-minnebrikke. På denne måten kan man legge inn spill som man vil spille, for på denne måten ha en brikke for å spille alle spillene man vil. (Man kan legge inn piratkopierte spill og, men det er jo ikke lov…) Endelig fikk jeg spille titler jeg får ikke har hatt råd til å spille. For eksempel fikk jeg prøvd ut Electroplankton, Metroid Prime: Hunters, Final Fantasy IV og lignende. Men ikke minst fikk jeg spilt Professor Layton and the curious village, som jeg hadde siklet på så lenge. Jeg oppdaget NDSTT hos tantebarna til Margrethe, som hadde fått denne inrettningen sammen med sin første DS. Hensikten fra foreldrenes side var helt sikkert den samme som min, så jeg får sende en takk den veien for at de viste meg hvor enkelt det kunne være. Deretter var det en kjapp tur inn på QXL for å finne brikken, og 1 dag senere lå det en splitter ny NDSTT-brikke, pluss et USB-M2-adapter og en rumblepack for NDSlite. Rumblepacken fikk jeg ikke bruk for da jeg har den “gamle” NDS og ikke Lite-versjonen.

Denne postene skal ikke bare være for å fortelle om mitt nye innkjøp, men og spillet som var grunnen til at jeg kjøpte det. Professor Layton and the curious village. Et rett og slett fantastisk spill som bare består av puzzles og logiske oppgaver. En del oppgaver må man bruke matematikk for å løse, mens en del andre er mer av den sorten man løser med sunn fornuft. Spillet flyter fantastisk og er i tegneserie-stil, som ser utrolig bra ut. Man føler at man sitter og ser på en tegnefilm, man får en annerledes følelse av dette spillet. Man merker at dette er noe enestående og unikt, ikke et vanlig DS-spill. Nå har Nintendo fått mye ros for å ha spill som tar for seg trening av av hjernen og, for eksempel med spillet Brain Age: Train your brain in minutes a day. Professor Layton virker mer som et spill enn en form for trening, og det er det jeg liker ved det. Det er ikke designet for å direkte være tilrettelagt barn, men en god del voksne ville nok likt spillet og. Professor Layton og hans assistent, Luke, får et brev som ber de komme til St.Mystere for å hjelpe Lady Dahlia finne arven etter Baron Reinhold, noe som kalles The Golden Apple. Du spiller som Professor Layton og Luke som må bevege seg gjennom de mange mysteriene og oppgavene som St.Mystere har å by på. Historien er så godt laget, og måten oppgavene er flettet inn i spillet er enkel, men føles riktig for det. Dette spillet har klassiske puzzles som hvordan få en ulv, en høne og en sekk med mel over en elv, noe for en hver smak. Jeg må ærlige innrømme at jeg ikke klarte alle oppgavene alene, men de fleste skjønte jeg etterhvert. Margrethe hjalp meg når jeg satt bom fast, det hjelper som oftest hvis man ser på oppgaven på nytt. Jeg sa over at dette spiller treffer alle slags aldersgrupper, og ved et punkt opplevde jeg dette. Moren til Margrethe, som jeg går ut i fra aldri har tatt i en DS før, satt med stor iver og i dyp konsentrasjon for å løse en oppgavene. Det hele endte med en slags konkurranse mellom Irene (moren til Margrethe), Margrethe, Lise (Margrethes storesøster) og meg selv om å løse oppgaven først. Det viser hvertfall at spillet har et stort spekter og er variert nok til at alle liker det. Mange tenker at DS er laget for barn, og det er delvis sant. Professor Layton motbeviser dette, for barn må ha en god del engelskkunnskaper for å kunne løse oppgavene i spillet, derimot ville jeg anbefalt dette på det varmeste til “eldre gamere” som ønsker seg en utfordring. Professor Layton and the curious village er et kongespill, enkelt og greit.

Dette ble en lengre post enn det jeg hadde tenkt, men slik er det når man oppdager et godt spill. Det er en fantastisk følelse når man sitter igjen etter spill med gåsehud og en følelse av tilfredshet, klokka er 03.00 og du holder på fryse av deg tæra fordi du ikke merket at dyna var sklidd opp mens du spilte. Jøsses, som jeg elsker å være kald på beina!

- Magnus “Curious” Valebjørg