Playthrough.

Tenkte jeg skulle legge ut Pedartikkelen min, som er en fagartikkel om skolen som sosialiseringsinstitusjon. Håper dere liker den, hvis dere leser hele da.

Oppdragelse, sosialisering, primærsosialisering er alle ord som forklarer noe om hva som skjer når et barn skal gå fra det å være barn til det å være voksen. I denne oppgaven skal jeg ta for meg begrepet sosialisering og greie ut om dette, med innspill fra ulike sosialiseringsteorier. Så skal jeg se på skolens rolle i denne prosessen og se på hvilke utfordringer skolen har som sosial institusjon i så fall. La oss først se på en definisjon av begrepet sosialisering:

”Sosialisering omfatter bade den målrettede eller tilsiktede og den ikke-målrettede eller utilsiktede påvirkning på individet. Barnet formes på mange måter; både direkte gjennom systematisk oppdragelse og indirekte gjennom forventning og innflytelse som foreldrene ikke har kontroll over.” (Imsen. 2006:52)

Dette forklarer litt om hva sosialisering går ut på, men vi må se nærmere på begrepet for å kunne få en bredere forståelse av det. Jeg vil nå sette opp teorier om sosialisering for å komme dypere inn på begrepet.

Imsens definisjon finner jeg for dårlig, den gir ikke noen god forståelse av hva sosialisering virkelig er, men derimot har hun en definisjon om oppdragelse som treffer mye bedre. Imsen forklarer nemlig at

”oppdragelse er den betegnelsen vi vanligvis bruker om det arbeidet vi gjør når vi former barn til samfunnmennesker.”

Så sosialisering har noe å gjøre en person klar for det samfunnet den skal leve i, slik at den vet hvilke normer og verdier[1] som gjelder i samfunnet det er en del av. Dette kan bli litt forvirrende, for Imsen snakker om oppdragelse og sosialisering som to forskjellige ting, men det som hun mener med å dele på denne måten er å vise to ulike former for sosialisering. Primærsosialisering, som Imsen kaller oppdragelse, er det som skjer i hjemmet, mens sekundærsosialiseringen, det Imsen kaller sosialisering, skjer uten for hjemmets fire vegger. Dette er viktig å få på plass. (Imsen nevner det senere i sin artikkel)

George Herbert Mead er en teoretiker som har tatt for seg sosialiseringsprosessen, i sin bok Mind, self and society skriver Mead om hvordan barn begynner sin forståelse av det å være samfunnsmennesker. Mead sier:

” human beings begin their understanding of the social world through “play” and “game”.” (Wikipedia. 2008 URL)

Mead snakker om hvordan ”lek” er det første som skjer i et barns utvikling, barnet tar på seg ulike roller, som det har sett i det ”voksne samfunnet”, og spiller disse rollene for å få en bedre forståelse av ulike sosiale roller. For eksempel spiller barnet far eller mor når de leker familie, og dette er en tolkning av hvordan de ser sine egne foreldre og hva de gjør. Når barnet blir eldre deltar det mer i spill, slik som sport og andre aktiviteter. Her må barnet innrette seg etter det som reglene sier og oppføre slik det er forventet at den rollene den har i spillet skal oppføre seg. Mead kaller denne ”personen” for ”den generaliserte andre”, altså hvor barnet har innefattet seg med de normer og regler som gjelder for det samfunnet det er en del av. Mead skiller og mellom ”meg” og ”jeg”, hvor ”meg” er den generaliserte andre som har godtatt seg selv som en del av samfunnet. ”Jeg’et” derimot er individets indvidualitet, altså hvor personen ser seg selv utenfor samfunnet.

En annen stor person innen sosiologi er Pierre Bourdieu, og da særlig hans teorier om sosial reproduksjon og kapital. Han studerte klasseskiller og forklarte hvordan disse ble til igjennom dannelsen av kapital. Bourdieu opperer med tre ulike kapitaler:

- Sosial capital.

- Kulturell kapital.

- Symbolsk kapital.

Han sier at klasseskillene i samfunnet ikke kommer av hvilken klasse du tilhører fra før, men derimot av hvor mye du har av sosial, økonomisk og kulturell kapital. Fra begynnelsen av får barn en hvis type kulturell kapital og verdier fra foreldrene sine. Bourdieu forklarer at alle sosiale klasser fører sine habitus[2] videre fra generasjon til generasjon. I de tidligste skole-årene har barna forskjellig tilgang til ulik kulturell kapital. For eksempel så vil et barn som reiser med foreldrene sine rundt om i verden ha tilgang til mange forskjellige kulturer, både i språk, mat og måte å leve på. Dette gjør at barnet kan tilegne seg større kulturell kapital enn det som et barn som bare bor i et land kan få. Så kulturell kapital går ikke på en utdannelse i seg selv, men heller en kunnskap om å ”kjenne til ting”. (Macionis & Plummer. 2005:524) For å sette dette i perspektiv kan vi si at en person som er født i en lavere sosial klasse, ikke er dømt til å bli i den klassen resten av livet. Den kan tilegne seg kapital, om det er rikdom eller kunnskap, for så å komme høyere opp i hierarkiet.

La oss nå tar for oss hvor sosialiseringen finner sted, hvilke institusjoner påvirker barnet. Som jeg nevnte over skiller vi gjerne sosialiseringen i to deler, primær- og sekundærsosialisering. Primærsosialiseringen foregår i hjemmet og er selve grunnlaget for videre sosialisering, for her får barn normer, verdier og regler fra foreldrene. Dette begynner å forme barnas personlighet etterhvert som de vokser. Man kan påpeke at det og foregår en sosialisering motsatt vei og, foreldre lærer like mye av barna gjennom oppdragelsen. (Macionis & Plummer. 2005: 465) Sosialisering foregår på ulike nivåer. Det tilsiktede nivå er når oppdragelsen foregår bevist og barn lærer det foreldrene forteller de. Eksempel kan være å spise med kniv og gaffel ved matbordet. Det utilsiktede nivået er de tingene som barna plukker opp av det foreldrene gjør, men som foreldrene ikke viser barna tydelig eller forteller. Et eksempel på dette kan være at man leser avisa. (Imsen. 2006:53) Dette kan man igjen knytte opp mot det Mead sier om at barn begynner sin sosialisering gjennom lek, og spiller ut det de har sett sine foreldre gjøre. Men noe har skjedd i sosialiseringsinstitusjonen familien, det har skjedd et skifte. Det som vanligvis lå til primærsosialiseringen innen familien har gått mer eller mindre over til andre institusjoner, slik som barnehage og skole. Dette kan forklares med at samfunnet i seg selv har forandret seg. I famlien hvor mor og fra var mer hjemme med barna har det nå blitt til at barna er i barnehagen eller på skolen, så på SFO[3] og får se mye mindre til mor og far. Dermed støtter foreldrene seg til institusjonene for ta seg av oppdragelsen, siden de ikke lenger har så mye tid til dette. Spørsmålet er så om hva slags utslag dette vil føre til? (Imsen. 2006:54)

Mye på grunn av dette skiftet innenfor sosialiseringen har skolen kommet som en mye viktigere sosialiseringsinstitusjon.

”Skole [...] har et formelt ansvar eller mandat til å hjelpe foreldrene med oppdragelsen. Skolen betyr mye for både foreldre og barn.” (Imsen. 2006:56)

Skolen hjelper, på samme måte som foreldrene, til å gi barna kunnskaper, ferdigheter og forklare regler. Skolen er veien til det voksne liv, som gir muligheter man ikke får noe annet sted. Som sagt har mye av den sosialiseringen som opprinnelig var i hjemmet, blitt flyttet til skolen, og dette er igjen med på å sikre at barna får den oppdragelsen de har behov for å kunne forstå og klare seg i det samfunnet de er en del av. Man kan på en måte si at skolen er velferdssamfunnets måte å sikre at den rette sosialiseringen finner sted, man sikrer rett og slett barnet som et riktig samfunnmenneske. Imsen skriver det slik:

”Slik sett kan skolen fungere som en sekundær sosialiseringsinstans, og den kan gi elevene en viktig tilførsel av kulturell kapital[4] som kan være nødvendig for å mestre de utfordringer arbeidslivet byr på.”

Skolen er til for å gi elevene den kunnskapen de trenger for å gjøre en karriere og komme seg ut i arbeidslivet, men skolen gjør og mer. Elevene lærer forståelsen av regler og hvordan man oppfører seg i ulike situasjoner. At skolen introduserer regler og slår ned på regelbrudd på den måten den gjør, hjelper barna å skjønne hva man ikke kan gjøre når man kommer ut i samfunnet. Reglene for at man ikke tar andres ting introduseres gjerne i hjemmet, men forsterkes i skolen. Som igjen fører til forståelsen av tyveri og kriminalitet i samfunnet. Imsen kaller dette for den skjulte lærerplan. (Imsen 2006:56) Elevene ser at reglene står skrevet, men oppfatter ikke hvordan disse blir innført.

Dette fører oss inn på et annet aspekt som elevene lærer gjennom skolen, nemlig å rette seg etter autoriteter. Læreren er elevenes ”sjef” og styrer hva som skjer i klasserommet.

”Det er læreren som leder arbeidet, som håndhever reglene, vurderingssystemet og straffemetodene.” (Imsen 2006:130)

Makt utøves i skolen på mange forskjellige områder, dessverre ofte på bekostning av noen enkelte elevers trivsel. Popularitet og mobbing er to begreper som har blitt mer og mer aktuell i skolesituasjonen. Mobbing er

” [...]når en eller flere personer, gjentatte ganger og over en viss tid, sier eller gjør vonde og ubehagelige ting mot noen som har vanskelig for å forsvare seg.” (Ung.no 2008 URL)

Mobbing er et av de sosiale områdene det jobbes mest med i skolen. Elevene lærer fra første klasse av at de ikke skal slå ned på de som er svakere enn dem selv, noe som skal hjelpe de videre i livet til å forstå hvorfor mennesker er forskjellig. Popularitet går på hvordan makt fordeles blant elevene, og hvordan dette så skaper et hierarki i klassen. Denne inndelingen skaper strid og uro, og her er det ”survival of the fittest”[5] som gjelder. (Imsen 2006:140)

” Min visjon er at ikke et eneste barn skal grue seg til å gå på skolen.” – Trond Giske. (Ordtak.no 2008 URL)

Skolen er laget for at elevene skal tilegne seg kunnskap, men tar elevene til seg kunnskap slik skolen håper de skal? Det er ikke alltid slik, elevene er interessert i andre elementer. Instrumentalismen er et begrep som knytter seg til Deweys tanker og prinsipper.

”Menneskets tanker, kunnskaper og innsikt er ikke et gode i seg selv, men hjelpemidler eller instrumenter til å løse problemer i forbindelse med tilpasning og overleving i en usikker verden.” (Imsen 2006:132)

Dewey forklarer hvordan elevene ser på kunnskapen de får fra skolen, og så ser de på hvordan de skal bruke den i hverdagen. En elev i mattematikk ser ikke nødvendigheten ved å lære trigonometri når han/hun har tenkt å bli journalist, men søker heller mot skriving innen norskfaget. Elevene må føle en hvis nytte tilknyttet stoffet, eller så virker stoffet uinteressant. Når noe forklares elevene, så er de ute etter hvordan ting kan brukes, gjerne ikke hvorfor. Matematikk er særlig et fag hvor flere elever har denne holdningen, de ser på faget som unyttig i forhold til fag som gymnastikk. (Imsen 2006:133) Dette går jo vekk fra det vi sa om skolens rolle som sosial institusjon over, nemlig at skolen tilegner kunnskap som elevene skal bruke i den virkelige verden. Det må sies at ikke alle elever har denne holdningen, og de fleste elever synes at mattematikk er et viktig fag.

Hva er det så som driver elevene fremover i et fag? Det kan være ønsket om å prestere bra, få et rett svar. Vurdering av arbeid er en viktig del av sosialiseringen, for her lærer elevene å være kritiske til det andre har laget, men og få tilbakemelding på sitt eget arbeid. Karakterer kan virke inn på hvordan elever gjør det i fag, fordi det tilfredstiller denne søken etter et rett svar. (Imsen 2006:133) Oppnår en elev den karakteren den vil ha i et fag, blir den inspirert til å jobbe med det faget. Men får eleven en dårligere karakter enn det den hadde håpet på, så kan dette virke veldig demotiverende. Dette kommer selvfølgelig ann på eleven, men jeg har fortsatt til gode å se en elev si at ”nå skal jeg virkelig jobbe med dette faget for å få den karakteren jeg vil ha”. Karakterer kan være, slik som Imsen forteller i sin artikkel, en motivasjonsfaktor, men jeg opplever at Dewey og hans instrumentalisme er en bedre forklaring. På denne annen side, nevner Imsen en undersøkelse gjort i Sverige. Denne undersøkelsen gikk ut på at eleven skulle fortelle hva som var viktigst for dem på skolen. Elevene svarte at det å få gode karakterer er det viktigste. (Ekholm, Lander og Wernerson i Imsen 2006:135) Denne undersøkelsen pekte på at elevene synes at ”den instrumentelle nytten av skolen” (Imsen 2006:135) er viktigere enn den sosiale delen av skolen. Her mener jeg at Imsen tar opp en undersøkelse som er foreldet. Et slikt resultat tror jeg ikke man ville ha fått i dag. Det sosiale aspektet ved skolegang er blitt viktigere enn det å ”lykkes” på skolen, særlig på ungdoms- og videregåendeskole. Lærere skulle nok ønske at elevene hadde lyst til å regne og forstå trigonometri enn å ville snakke om hva som skjedde på forrige fest med sidemann.

”Det vi ønsker å få fram, er at skolen formidler en instrumentell grunnholdning som bidrar til å undergrave den indre motivasjonen hos elevene. Det løser ikke motivasjonsproblemet, men det gir oss innsikt i hvorfor elevene ikke alltid er så interessert i det vi ønsker å formidle.” (Imsen 2006:136)

Hva av det jeg har tatt for meg av sosialiseringsteori kan knyttes opp mot skolens oppgaver? Mead snakker om hvordan barn og unge sosialiseres på to måter, først gjennom leken, så gjennom spillet. I følge Mead bør skolen ha mindre undervisning og mer praktisk lek i timene. Barn lærer gjennom lek, sier Mead. Og da blir det feil å sette de ned på en skolepult og be de pugge gangetabellen. Bruk av praktiske oppgaver kan ikke bare virke sosialiserende, men også påvirke motivasjonen til elevene på skolen. Når en elev ser hva han/hun kan bruke fagstoffet til, vil han/hun bli motivert til å arbeide med stoffet og tilegne seg den kunnskapen.

I forhold til Bourdieus tanker bør skolen variere mer i fagene. Skolen har som ansvar å produsere og tilrettelegge kulturell kapital for elevene, slik at det tilegner seg mest mulig før de går ut i samfunnet. Skolen kan ikke bare være å sitte inne i et klasserom og se på en lærer fortelle om Pytagoras. Variasjon må til, ikke bare i når det gjelder undervisning, men og når det gjelder fagstoff.

Skolen sies å være bygget på universelle verdier, det skal utvikle mennesket til å bli meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannet, samarbeidende osv. Utdanning er ikke til for individene i samfunnet, men også for samfunnet selv. Skolen og utdanningssystemet er til for å sosialisere, men denne tanken har blitt kritisert. (Frønes, Kjølsrød 2005:71)

Kritikken av denne tanken går på at utdanningssystemet ikke fyller generelle samfunnsmessige behov. Skolegangen er først og fremst for personer med som har høy status eller kommer fra en høyere klasse i samfunnet. (Frønes, Kjølsrød 2005:74) Pierre Bourdieu studerte utdanning, kultur og klasseforhold. Han forklarer at det finnes en klassedominans når det gjelder kultur. Bourdieu mente at utdanningens hovedrolle var å skape sosial og kulturel reproduksjon av den høyere klassen i samfunnet. Skolen er bygget på normene, verdiene og kulturen til den høyere klassen, og utestenger påvirkning fra andre, lavere klasser. Bourdieu forklarer sosial reproduksjon slik:

”Opprettholdelsen av makt og privilegier mellom sosiale klasser fra en generasjon til den neste.” (Bourdieu i Macionis & Plummer 2005:524)

Her sier Bourdieu at skolen ikke er bygget på universelle verdier, men på den priviligerte klasses kultur. Dette gjør igjen at det vil fortsette å være det samme sosiale hierarkiet i samfunnet.

Hvilke utfordringer står dagens skole overfor når det gjelder sosialisering? Elevene som går på skole i dag er mer avhengig av skolen som institusjon i dag enn det de var tidligere. I dag læres unge til å bli samfunnmennesker og å tilegne den kunnskapen de trenger for å bli det de ønsker. Skolen må altså være et sted hvor elever kan få disse kunnskapene, og skolen må ha et klart bilde av hvilke verdier, normer og regler som de skal videreføre til sine elever. Skolen har ansvar for å skape trivsel og interesse hos elevene. I dette ligger det at skolen må ta grep om mobbing, som de fleste skoler allerede har gjort. Det er også viktig at skolen ser på ”popularitets-problemet” slik at hierarkiet i klassen blir mer balansert eller utjevnet. Selvom utdanningsystemet har blitt kritisert for å skape sosial ulikhet, så fungerer skolen som en sosialiseringsinstitusjon i dag. Hvis skolen skulle ta til seg den kritikken som er rettet mot den, så måtte vi først bevise at Norge er et klassesamfunn, og det er en diskusjon vi må ta en annen gang.

Skolen er og blir en av grunnstene i samfunnet, og en av de viktigste sosialiseringsinstitusjonen vi har. Selvom skiftet fra primærsosialiseringen har gått fra foreldre til skole, tror jeg ikke dette har noen negativ eller dårlig påvirkning på barna. Sosialisering er den eneste måten vi kan fortsatt ha et samfunn å klage på.

” Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet.” – Karen Blixen. (Ordtak.no 2008 URL)