Betrayal – Gamespot fail og ODST.

Ja, nå har jeg endelig vært igjennom Halo 3:ODST, ble ferdig klokken halv 4 i går natt. Jeg skal fortelle om spillet og hva jeg synes om litt, men jeg må bare si noe først. Jeg må få rope ut: FAIL! Som dere leste i forrige post hadde jeg lagt inn en forhåndsbestilling på Collector’s edition av Halo 3: ODST hos Gamestop. Margrethe dro avgårde i går tidlig for å møte opp og hente spillet. Her begynner problemene. Gamespot sier at de ikke har fått inn CE av spillet og at det ikke vil komme før neste dag eller dagen etter. Margrethe forsøker å forklare for de at jeg har blitt lovet å få CE hvis jeg møtte opp tidlig på den 22. Gamespot bare svarer at de ikke kan gjøre noe.

Når jeg er ferdig på skolen drar jeg rett bort for å snakke med Gamespot, jeg må bare høre forklaringen deres om hvorfor de ikke har spillet på lanseringsdatoen slik de hadde lovet. Jeg hadde forstått det hvis det var snakk om at spillet var utsolgt, men her snakker vi om at det er lansering. Det burde være mulig å pushe leverandøren såpass at man har spillet på lanseringsdagen. Uansett, jeg ble spurt om jeg ønsket å snakke med daglig leder, men da måtte jeg vente til klokka 14. Jeg, Margrethe og Kathrine satt da og ventet fra klokka 12 til 14 på at sjefen skulle komme, jeg håpet hvertfall på at jeg fikk en avklaring om når spillet skulle komme.

Da sjefen kom og jeg fikk nok en rekke med unnskyldninger, så fant sjefen ut at de hadde mottatt en mail som forklarte noe om når spillet ville komme. Merk dere nå at jeg har ventet på dette spillet og hele tiden visst at jeg var sikret en CE hos Gamestop, for sjefen finner en mail som sier at de ikke vil få inn Collector’s Edition av Halo 3: ODST i det heletatt. Ikke i det heletatt! Dette får jeg altså vite på dagen som spillet blir lansert, makan til kundeservice skal man lete lenge etter. Det hele endte med at jeg kjøpte den vanlige versjonen av spillet hos Elkjøp for 300,- kr billigere enn hos Gamestop. Trygt å si at jeg ikke vil forhåndsbestille noe hos Gamestop igjen.

Det var altså en ikke alt for morsom start på ODST-spillinga, men etter mye om og men var jeg hjemme og klar for å spille. Mountain Dew på plass, stolen rett foran TVen og kontrollen i hånda. (Jeg skulle spille sammen med Trym, men han dukket aldri opp så det ble solo-campaign) Jeg spilte på Heroic med 1 primary skull og 3 secondary på, gledet meg veldig og håpet på en utfordring.

Spoiler alert! Ikke les videre hvis du ikke vil bli spoilet på mye av historien i ODST.

Jeg likte starten, særlig cutscenen som presenterte alle de forskjellige karakterene i spillet. Det første som slo meg var at jeg synes alt var så rolig, stillere enn de andre spillene i Halo-serien. Det føltes veldig som et Halo spill så fort jeg kom meg ut av drop-pod’en, man merket at ting stemte. Våpnene man starter med er pistolen og SMG med lyddemper, og jeg må si at jeg særlig likte pistolen. Vi ble lovet et våpen som skulle ligne mye på den man hadde i Halo 1 og det synes jeg da man fikk. Det var bare fantastisk gøy å se konfettien sprute når et enkelt skudd smeller i hodet på en grunt. (Grunt birthday party-skullen) Når man går rundt om i New Mombasa, som The Rookie, og leter etter spor for å løse mysteriet så føler man seg veldig alene. En positiv ting, men jeg merket etterhvert at jeg begynte å gå i rutiner etterhvert som jeg fortsatte etterforskning. Det ble litt for mye av det samme, det var ikke så overraskende som jeg skulle ønske at det hadde vært. I forhold til VISR-modusen så hadde jeg denne på konstant, det ble rett og slett for mørkt uten. (Hadde ikke på VISR når jeg spilte flashback-mission) Det kunne kanskje vært en achievement for å ikke bruke VISR i det heletatt igjennom spillet. Når jeg snakker om achievements så må jeg bare får si at det gikk utrolig fort å skaffe seg 200G uten å gjøre noe annet enn å spille. Da snakker jeg ikke om achievementsene som man får for å fullføre en bane, men for eksempel headshot-achievementen. Kommer nok til å spille igjennom noen ganger for å få flere av de jeg ikke fikk på første gjennomspilling.

Noe av det mest interessante med hele spillet var å samle audioclips rundt om i byen, klarte vel bare å samle 11 av 30 eller noe slikt. Disse klippene er som små skuespill/hørespill som forteller en historie om personer som oppholdt seg i New Mombasa da Covenants angriper. Dette minte veldig om ILoveBees-klippene som ble laget til lanseringen av Halo 2, og gir en annerledes dybde til ODST enn det man kunne finne i de andre Halo-spillene. En sidehistorie som er veldig spennende, så jeg må absolutt spille om igjen for å få med meg hva som skjer videre.

Jeg ønsket meg at man ikke ble gående og “hore” de våpnene man liker best, at man måtte tilpasse seg og plukke opp våpen som man vanligvis ikke ville tatt opp. Dette føler jeg ble innfridd. Jeg likte å bruke pistolen, så jeg valgte den fremfor andre våpen oftest. Likevel var de våpnene jeg brukte oftest Needler, Carbine og Sniper/Beam. Jeg bare elsker å spraye ned Covenants med det rosa våpenet, latterlig gøy å se de sprenge ad undas. Det var et hjertelig gjensyn med et av de morsomste våpnene jeg vet om. (I campaign, ikke i multiplayer. Neelder kan nesten regnes som et powerweapon i multiplayer, særlig hvis man vet hvordan man bruker den)

Et annet hjertelig “gjensyn” kom og etterhvert. Jeg skriver “gjensyn” fordi man har ikke sett dette i spillene før, men i bøkene har disse en sentral rolle. Engineers er en rase av Covenants man ikke har sett før, men som Bungie har hatt lyst til å bringe inn i spillet lenge. Engineers har den evnen at de overfører et skjold – ligner litt på invincebility fra Halo 3 – til de på samme lag rundt den. Denne evnen blir veldig viktig på slutten av spillet da en av engineerene har overtatt The superintendent og man må beskytte seg mot horder av Covenants som ønsker å fange denne engineeren. (Superintendent blir forresten kalt Virgil/VRGL i audioklippene og engineeren får denne tag’en når man skal beskytte den) Det var veldig gøy å endelig se disse vesnene i spillet. En achievement aktiveres hvis man dreper alle engineerene man kommer over, mens en annen aktiveres hvis man lar de være i fred. Det er vanskelig å la være å drepe de, særlig pågrunn av evnene til å legge skjold på medsoldatene sine.

Innfridde ODST? Ja, det gjorde det. Det kunne kanskje hatt en større innvirkning på meg, men jeg synes absolutt at det har gitt noe mer til Halo-serien. For meg tror jeg ikke det kan bli noe mer enn et tillegg, det er Chief som er helten for meg. (Høres kanskje fanboy ut, men jeg satt flere ganger og håpet på at man skulle få høre noe fra MC eller Spartans i løpet av spillet) Slutten legger klart opp til et, og jeg kan ikke tro at jeg sier dette her, Halo 3: ODST 2! Johnson dukker opp etter rulleteksten og det er helt klart at dette ikke er slutten. Hvorvidt dette er et nytt spill eller Halo: Reach skal jeg ikke spekulere i her. Det er nok ikke over for Halo enda…

The fight isn’t over yet.

Magnus “Romeo” Valebjørg.

Assault – ODST forventninger.

Da er jammen tiden her igjen, jeg sitter og venter spent på at det skal bli “i morgen” slik at jeg kan få spilt et nytt Halo-spill. Som sikkert alle vet nå så lanseres altså Halo 3: ODST i morgen og i morgen er det spilling for alle penga. Forhåndsbestilling av Collector’s edition har vært inne hos Gamestop lenge, så alt som må gjøres er å hente den i morgen. Jeg merker jeg er fryktelig irritert over det jeg nå skal fortelle, merker det knyter seg i muskelen bak kneet. Hvorfor det knyter seg akkurat der vet jeg ikke, men iallefall så har det seg slik at jeg ikke får hente min versjon av ODST selv i morgen. Som fan så skulle jeg selvfølgelig møte opp utenfor butikken, da den åpner i morgen, for å storme inn å snappe den nærmeste kopien av spillet jeg kunne finne. Som lærer så bør jeg egentlig ikke kritisere den instutisjonen jeg skal jobbe i for mye, det har vi tross alt politikere til å gjøre. Jeg går jo på landets dummeste studie! Anywayssss… Skolen har skylda for at jeg ikke får møtt opp tidlig i morgen og hentet det, det er nemlig obligatorisk kartkurs i gegografi i morgen. Ja, du leste riktig. Jeg skal sitte og studere kart og lete etter båer fra klokken 9.15 til 11.00 i morgen, Gamestop åpner selvfølgelig ikke før klokken 9 og butikken ligger i Sarpsborg så jeg får ikke kommet meg raskt nok tibake på skolen. Redningen blir Margrethe, som den snille kjæresten hun er skal hun hente kopiene for meg. “Stod det ikke over at han hadde forhåndsbestilt?” tenker du sikkert nå og, jo, det stemmer. Det har seg derimot slik at man ikke kan holde av Collector’s Editioner fordi butikken ikke vet hvor mange det vil få inn. Derfor gjelder førsteman til mølla-regelen. Heldigvis sørger Margrethe for at jeg får begynte å spille fra ca klokka 11.

Forberedelsen fram mot ODST har stort sett vært mye venting, derimot måtte jeg selvfølgelig ordne Mtn dew for å ha drivstoff gjennom dagen. Videre har jeg avtalt å spille igjennom med lillebror Trym, alltid gøy å dele slikt med andre, husker at ved Halo 2 gjorde jeg mye av det samme. Jeg spilte igjennom historien sammen med Ole-Petter, mens MGS-Anders satt og slang spydige kommentarer om gameplayet ved siden av. (Haha, Wikipedia artikkel om OP) Riktig nok til at han ble trøtt og gikk å la seg, men først fikk han all sjampanjen i fanget. Det er en helt annen historie, som jeg ikke skal komme inn på her nå. Dette skal være et innlegg hvor jeg skriver litt om mine forventninger til ODST.

Så hva er det egentlig jeg venter at denne “utvidelsespakken”? Først og fremst forventer jeg et Halo-spill, at det har følelsen av å være det samme universet som de tidligere spillene. Jeg er klar over at man ikke spiller som MC i dette spillet og at man ikke er noen supersoldat lenger, derimot håper jeg at følelsen ligger der. Man kjenner lyden, man vet hva man har å gjøre med og ikke minst at man føler sammenhengen med resten av Halo-universet. Jeg har sett noen anmeldelser av spillet, med stor frykt for å bli spoilet, hvor flere anmeldere forteller at ODST ikke leverer noe nytt. (Bortsett fra de opplagte tingene som f.eks at man ikke er MC lenger. Og selvfølgelig Film Noir følelesen) Jeg er heller ikke på jakt etter noe helt nytt i Halo-serien, jeg vil bare ha et tilskudd til historien. På samme måte som bøkene gir mer tyngde til dette universet, så ønsker jeg at ODST skal gi oss en litt mer menneskelig følelse av hvor mye menneskene kjempet i New Mombasa. I bøkene skrives det hvordan hatet til Spartans er sterkt hos ODSTene, ved flere anledninger har det vært konfrontasjoner mellom Spartans og ODST. Jeg tror ikke at man vil se noe av dette i spillet, men håper på at spillet kan vise oss hvorfor ODST regner seg som like dyktige, hvis ikke bedre enn, Spartans. ODST beskrives som de hardeste av de harde. De er “vanlige” millitære, men likevel spesielle. Dette håper jeg kan komme godt frem og ut i fra de jeg har sett fra trailerene ser det lovende ut.

Det blir spennende å se hva som er nytt i ODST og særlig pistolen, som de har lovet skal være like god som den i Halo: CE, blir spennende å se hvordan er. I forhold til våpen og slikt så har jeg ikke så mye jeg venter meg, for meg spiller det ikke særlig stor rolle om jeg ikke får fatt på en BR eller Carbine. (BR er visstnok ikke funnet i spillet, men den er nok gjemt et eller annet sted) For min del kan jeg løpe rundt med en PP og “smække” covenants i trynet. Å bli tvunget til å måtte bruke andre våpen enn de “overlegne” gjør bare at opplevelsen av å klare seg best mulig, blir bedre. Man kan kanskje si at jeg venter meg å måtte tilpasse meg/bruke de midler jeg har i ODST. I de tidligere Halo-spillene har man kunnet holde på de våpnene man likte best, gjennom hele spillet. I Halo 1, for eksempel, var den ultimate kombinasjonen Pistolen og en PP. Ned med skjoldet ved å overcharge PPen, så et kontrollert hodeskudd. Husker forresten første gangen jeg skjønte at Hunters bare tålte et skudd i ryggen fra pistolen. Det gikk fra at man ikke ville måte Hunters til at man nærmest sloss for å finne en først. Ahh, good times.

Firefight er noe jeg gleder meg veldig til, det blir spennende å se hva Bungie har fått til i sin versjon av Horde-mode. Når man i tillegg har Skulls og ulike vanskelighetsgrader til å variere gameplay med, så lover dette veldig godt. Øby skrev i sin anmeldelse for HaloNorge at firefight kom til å bli en stor hit på Xbox LIVE og ut i fra det jeg har sett så er jeg helt enig. Jeg elsker multiplayer-delen av Halo og jeg har gått igjennom min del av matchmaking kamper. MLG har jeg spilt, så det å få nye nytt å kunne spille sammen med andre blir fantastisk. Tenk å faktisk har motstandere som ikke skriker i øret ditt: “YOU SUCK! You’re so gay”. Ja, alle vet hvordan slike fanboys kan ødelegge. Å kunne spille sammen med de personene man vil ha med, uten å måtte tenke noe mer over det enn at man bare skal sammarbeide om å drepe AI. Det kan bli gøy og jeg er sikker på at Gears of Wars Horde vil falle fra tronen.

Jeg kan nesten ikke skrive noe mer enn at jeg gleder meg noe sinnsykt til i morra, jeg har en god følelse og anmeldelsene tyder på at jeg ikke kommer til å bli skuffet. Nå gjelder det bare å bli fort ferdig med kartlesingen på skolen i morra, slik at jeg kan få kommet meg hjem for litt kartlesing der og.

Magnus “Ready to drop” Valebjørg.

New Juggenaut – Mtn Dew gained the lead.

Det er en ting jeg har hatt lyst til å skrive om ganske lenge, kall det gjerne en fasinasjon jeg har. Vi har vel alle fått dilla på et eller annet, om det er en sjokolade eller biff med fløtegratinerte poteter. Alle har sin favoritt innenfor flere forskjellige kategorier, noe man synes er den/det beste. F.eks kan jeg spørre om hvilken brus som er din favoritt?

Hos meg er det Mountain Dew som gjelder, jeg kan simpelthen ikke få nok! Som du kanskje husker kom Mountain Dew i norske butikkhyller for en tid tilbake og jeg ble hektet fra første gang den gule vesken traff mine smaksløker. (Hvis du ikke husker navnet, se for deg en helt grønn flaske med gul kork) Mountain Dew (fra nå av bare kalt Dew) ble regelmessig kjøpt i matpausene på skolen og jeg begynte å mase på min far om han ikke kunne ta inn brusen til kaféen.

Så, til min store forskrekkelse, forsvant Dew brått og brutalt fra butikkene. Hva skulle jeg nå drikke? Hvorfor skjedde dette med akkurat min favorittbrus? Hvorfor, HVORFOR??? Perioden uten Dew var en mørk, mørk tid for meg. Jeg begynte å få sterke abstinenser, men jeg fikk aldri tilfredstilt min tørst.

Så flyttet jeg til Østfold, hadde mer eller mindre glemt smaken av Dew. Det lå et merkelig sug i tankene, men jeg måtte skuffet konstatere at jeg ikke ville få smake Dew i Norge igjen. Jeg visste at siden brusen var amerikansk så måtte jeg dit for å leske meg med brusen igjen… trodde jeg. Som alle gode nordmenn gjør dro jeg på svenskehandel over grensen for å kjøpe litt flesk, børst og godis. Nordby-senteret ble løsningen og jeg tuslet inn på Maximat for å finne min harrymat. Vandret langs lange hyller med alt mulig rart, brått kommer jeg frem til en hylle med importerte varer. Importerte varer fra… USA! Den originale grønne Dew ligger tett i tett bort etter hyllene. Fridgemate-versjonen inneholdt 12 herlig 33cl bokser av den gule herligheten. Fra da av var jeg tilbake i Dew-land og det ble faste turer til Sverige for å kjøpe amerikasnke varer. Etterhvert kom også Red Zone-varianten av Dew og nå nylig dukket også den blå varianten av brusen opp i hyllene. Voltage er en variant av Dew som ble stemt frem av brukere basert på forbrukerundersøkelser gjort av Dew selv. En veldig frisk bringebær-variant av den vanlige Dew’en, veldig god den.

Så nå har du fått en innføring i min besettelse Mountain Dew, så nå kan du bare komme deg til Sverige eller USA og nyt! (Eller så kan du hjelpe meg med å få Dew tilbake til Norge ved å melde deg inn i denne Facebookgruppen)

- Magnus “Dew-maniac” Valebjørg

Team Slayer.

Nå er det virkelig lenge siden jeg har blogget, siste post er faktisk så langt tilbake som i april. Jeg sluttet med bloggingen midt i eksamensperioden min og slutten av skoleåret, derfor tenkte jeg at det var lurt å begynne opp igjen sammen med et nytt semester. Merker allerede nå at dette kommer til å bli et langt innlegg… puh!

Nytt skoleår på HiØ og jeg er nå klar for å spesialisere med innenfor de fagene jeg skal kunne undervise i. Allmennlærerutdanningen er 4-årig hvor man de første to årene tar de obligatoriske fagene som matte, norsk og pedagogikk. De to siste årene skal man altså spesialisere seg og mitt valg falt da på samfunnsfag. Samfunnsfag består av, i grunnskolen, fagene geografi, historie og samfunnsfag. Håper på et bra år hvertfall, selvom jeg er en smule skeptisk til ekskursjone for å kikke på stein- og bergarter. (Geografi)

Siden jeg har spill som tema på denne bloggen vil jeg gjøre en oppsummering av min spillsommer, som har vært mer eller mindre storslått… Vel. Iallefall begynte jeg sommeren med å gå igjennom en del spill jeg allerede har fullført for å skaffe meg mer gamerscore. Man kan vel tydelig si at jeg har blitt bitt av basillen og endt opp som en gamerscore-hore. Så jeg dro meg igjennom litt Crackdown, Gears of War, Mirror’s Edge og litt Guitar Hero/Rock Band på jakt etter små og store summer med G’s. Det var hvertfall begynnelsen på sommeren, men selvom jeg nesten hadde krabbet meg opp fra 7000 G til 9000, skjønte jeg at jeg ikke ville kunne runde 10000 uten å skaffe meg noen nye spill. Min lillebror ville etterhvert komme med noen av hans nye spill, men frem til det måtte jeg låne litt. Rundet 10000 gamerscore ved å spille igjennom Call of Duty: World at War og Harry Potter: OotP, som var to helt ålreite spilll. CoD synes jeg har gått seg litt fast i de samme mønstrene av oppdrag og baner, men noen av achievementsene gav en utfordring. Klarte ikke å drepe generalen med pistolen på 200 meters avstand, men jeg er tross alt bare menneskelig. Harry Potter var et ganske middels spill, hva man egentlig kan forvente av et EA-har-kjøpt-en-tittel-spill, men synes det var ganske morsomt for det. Jeg lånte også med meg Viking: Battle for Asgard og jeg må bare få si: MAKAN til møkkaspill skal du lete lenge etter. Protagonisten var en klump med muskler som løp som om han gikk i 5 meter med gjørme. Spillet gikk egentlig bare ut på å trykke på X og Y annenhver gang og med en historie som var like gjennomført som en våt gymsokk. Jeg spilte ikke igjennom dette, fingrene mine formet seg til knyttnever hele tiden.

Det hele forbedret seg da Trym kom, spillnivået gikk betraktelig opp. Fable 2, SKATE samt litt Halo 3-gaming gjorde at spillsommerene ble ganske så lys. Fable 2 var en fantastisk opplevelse, nydelig spill med en virkelig sær form for humor. Jeg var litt kjedelig og valgte å være snill, men jeg fikk en god del gamerscore ut av det. Lionhead introduserte også en følgesvenn, som jeg mener var egentlig ganske nyttig. Joda, det var en del glitches og mye tull man måtte igjennom for å holde hunden gald, men hunden hjalp deg tross alt i kamp og fant nedgravde skatter. Et genialt spill!

SKATE var også en positiv opplevelse og jeg føyer meg i rekken som sier at spillet slår Tony Hawk-serien ned i støvla! Måten man behandler brettet på gir en helt ny opplevelse av skate-spill som jeg ikke har sett før. Men for å ikke gjenta hva utallige spillanmeldere har sagt hele tiden, så nøyer jeg meg med å si at SKATE er et spill som bør spilles!

En spennende spillsommer har det vært altså, uten så alt for mange nye titler. La meg bare få slutte denne oppsummeringen med å fortelle om 22 September. Da kommer nemlig Halo 3:ODST som vil være det nyeste kapittelet i Halo-serien. Nå skal ikke jeg fortelle mer om hva spillet handler om og alt slikt, men jeg må nesten fortelle om min forhåndsbestilling av ODST hos GameStop. Forhåndsbestilling av spillet med Sarge som firefight-figur og man får Collectors edition for 199,- kr hvis man bytter inn 2 xbox360-spill! Regn med at jeg er der når butikkene åpner på 22 September.

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg nå spiller meg igjennom [Prototype] og at det vil komme en “anmeldelse” av det senere. Mye mulig at jeg begynner å blogge små anmeldelser av spillene jeg fullfører, men vi får se hvor aktiv jeg vil være der.

Det jeg vet er at jeg hvertfall kommer til å blogge mer, har fått gløden tilbake igjen og når “fruen” min også har begynt å blogge aktivt så bør det nok gå.

- Magnus “Gamer” Valebjørg.

Open Season.

Mye å skrive om på denne posten, har spilt igjennom en del spill og gjort en del ting som jeg får informere om i denne posten. Først og fremst må jeg bare få klage litt over hvor mye det har vært, og forsåvidt fortsatt er, å gjøre på skolen. Muntlig prøve-eksamen, arbeidskrav her og arbeidskrav der, det vil nesten ingen ende ta. Jeg har skrevet en analyse av et essay av Dag Solstad hvor jeg skulle peke på essayistiske trekk i teksten. Fikk godkjent på den, men måtte visst lese meg opp på kommaregler. Det er hva en har igjen for å ikke gidde å lese igjennom teksten sin før man leverer, korrektur er ned-tur. Hehe, fikk jeg inn en vits der og. Uansett, videre har jeg og min basisgruppe tatt for oss et lærerverk i KRL/RLE og skrevet en bokanalyse av det som ble levert inn på onsdag. Det var heldigvis ingen aprilsnarr, men deilig å få den unnagjort. Apropo aprilsnarr så klarte jeg å lure uten å bli lurt selv. Sammen med jenta mi, Margrethe, så lurte vi mine foreldre til å tro at vi hadde fått motorstopp på vei ut på E6. Jeg ringte de opp og bad om å få vite hvilket forsikringsselskap som vi brukte, for jeg måtte jo få noen til å hente bilen. De gikk rett på den uten å blunke, enda mamma pleier å være ganske god til å fange opp slike narrer. Mamma forsøkte å lure meg etterpå, men jeg oppdaget det med en gang og lot meg ikke lure.

Jeg har kanskje nevnt det før, hvis du kjenner meg så vet du dette godt, jeg simpelthen elsker Mountain Dew! For de som ikke vet hva Dew er for noe, så klikk på linken og finn det ut. Mountain Dew var å få i norske butikkhyller for noen år tilbake, men den ble trukket tilbake av en eller annen merkelig grunn. Derfor har jeg startet en Facebook-gruppe som skal få Dew tilbake i norske butikker. For min del har jeg heldigvis muligheten til å dra til Sverige å kjøpe brett med Dew-bokser på Maxi Mat – Svinesund. Men denne Dew’en er også bare hentet inn fra USA, og finnes altså bare som importvare. Dew er en så fantastisk god brus at jeg nå har begynt å leite etter Dew-produkter på Ebay og det er særlig Mountain Dew Game Fuel jeg har lyst til å smake på. Denne Dew’en ble introdusert til lanseringen av Halo 3 av Pepsi, så det hadde vært veldig gøy å fått smake på herligheten. Hvis du også elsker Mountain Dew og er på Facebook, bli medlem av min gruppe. De klarte å få paprika’n av Grandiosa, da må det være mulig å få Dew tilbake til Norge! Apropo Halo 3 så har det blitt en del spilling i det siste. (Ja, jeg vet jeg akkurat klaget over å ha mye å gjøre på skolen over, men jeg slutter da ikke å spille for det) For etter at jeg nok en gang fullførte The Elder Scrolls IV: Obilvion og Dead Rising så var det tilbake til Battlerifle og plasmagranater. Det er overraskende hvor mange ganger jeg bare kan starte opp Halo 3 og kose meg i flere timer, det eneste som hadde gjort det komplet var om jeg fikk i gang en Halo-LAN snart. Er du i Østfold-området og har lyst til å LAN’e, bare ta kontakt.

Et annet spill jeg har fullført er GTA: Chinatown Wars, det første GTA-spillet til Nintendo DS, og det var en utrolig kul opplevelse. Måten Rockstar nok en gang klarer å lage en hard og reel verden er bare utrolig, og i tillegg har de klart det å bruke DS’ens touchscreen på en genial måte. Man skifter våpen, leser mai, finne frem kjøreruter og bestiller våpen på internett ved noen enkle pennestrøk over touchscreenen. Ammunation, GTA’s faste våpenforhandler, har altså fått nettbutikk. Det som er bra med det er at man nå kan bestillefor eksempel body-armor og få det levert rett til safehouset. I de forrige GTA-spillene måtte man jo oppsøke butikken eller saumfare byen for å få tak i det man ville ha. I Chinatown Wars slipper man dette. Selvom CW har gått tilbake til et perspektiv ovenfra, slik som i GTA1 og 2, så er det på en måte et slags 3D-skråblikk og derfor veldig enkelt og oversiktlig. Når man i tillegg har GPS-piler som viser veien, pluss autoaim så er det bare en fryd å lage kaos i Liberty City. Handling er, som tittelen sier, lagt til Chinatown i Liberty City. Huang kommer dit etter at faren hans har blitt drept og Huang skal levere familesverdet til sin onkel, men Huang havner med en gang i et bakholdsangrep og sverdet blir stjålet. Kul scene når man blir dumpa i havet mens man sitter i en bil og man må bruke stylusen og touchscreen for å slå seg igjennom bilruta og komme seg ut. Et veldig kult spill som alle DS-eiere bør spille, et fint tillegg til GTA-familien.

Begynner vel å bli ferdig med det meste jeg ville si, men til slutt må jeg bare nevne at jeg har blitt medlem på et nytt nett-samfunn. Twitter, et veldig ålreit alternativ til Facebook, hvor poenget er å skrive ned hva man gjør, tenker eller føler under 140 bokstaver. Man kan i tillegg følge de personene man vil uten at de trenger å godta deg eller noe slikt. Flere kjendiser har kastet seg på Twitter-bølgen, og jeg følger blant annet Stephen Fry, John Cleese, Snorre Bryne og Rune Fjeld Olsen. For de som bare kjenner de første to navnene så bør man sjekke spillanmeldelsene på Dagbladet og VG. Jeg forsøker å holde oppdateringene mine mest spill-relatert, slik at jeg på en måte har den stilen. Major Nelson er en annen person jeg følger på Twitter, og fra tid til annen legger han ut redeem codes til Xbox-Live ting. Redeem code er en kode man må skrive inn for å kunne få et forhåndsbetalt produkt. Jeg har enda ikke rukket å vinne noen av disse “konkurransene”, men jeg skal fortsette å prøve. Han legger nemlig ut kodene i sin fulle form, bortsett fra to bokstaver eller tall som man da må gjette på. Hvis du er på Twitter, vil følge Major Nelson og finne ut hvordan man løser inn kodene så kan du ta en titt her.

Det var vel alt for denne gang, får håpe det ikke blir så lenge til neste post.

- Magnus “Dew-master” Valebjørg.

New Juggernaut – Jarstein gained the lead.

Min interesse for fotball har vel ikke alltid vært like sterk, men den har kommet mer og mer med tiden. Jeg er telemarking, så det er klart at mitt favorittlag skal være fra fylke midt i Norge. Odd Grenland har jeg holdt med nå i snart 8 år, og fulgte spent med på 1 divisjon i fjor, for å se om laget skaffet seg plass i årets Tippeliga. Det gikk jo utrolig bra, og Oddrane er klare for en ny sesong i toppdivisjonen. Men det er ikke Odd Grenland i seg selv denne posten skal handle om, men heller det som kom fra Odd. Selvom han har valgt å gå over til en annen klubb så har jeg fortsatt fulgt med på han, Rune Almenning Jarstein hadde stor suksess i Odd, og var mye av grunnen til at Odd spilte kvalikk i stedet for å rykke rett ned i 2007. (Odd rykket likevel ned, men ikke på grunn av Jarstein) Jarstein gikk til Rosenborg og det gikk vel ikke akkurat supert der, men Jarstein etablerte seg som et av de største keepertalentene i Norge på veldig lenge. Han fikk etterhvert tillit til å spille for landslaget, men det gikk ikke veldig bra under Hareide heller. (Skjønt, Jarstein kan ikke skyldes alene for dette) Han mistet keeperplassen sin på landslaget til Jon Knudsen, men jeg leste en gladsak på VG-nett her om dagen. Jarstein er plukket ut av Drillo, og har igjen fått tillit mellom stengene. Dette synes jeg er utrolig bra for Jarstein, jeg synes at han virkelig fortjener ny tillit. For, det er situasjoner som dette at vi trenger Jarstein. (Legg merke til den lille hår-rufsen Jarstein får) Keepertalentet fra Skien er god nok for å være med i et nytt Norge, det eneste som trengs er at Rune klarer å holde seg kald. Mange har kritisert han for å være for sinna, men det er nettopp det som gjør Jarstein god. Det er når han er sinna at han er på sitt beste, og det er da han klarer å plukke ballen! Avslutter med å si lykke til til Jarstein, da Norge skal møte Tyskland.

Bli sint, Rune!

- Magnus “Odd-elsker” Valebjørg.

Rampage!

Musikk er noe alle har et forhold til, hvorvidt man liker det og bryr seg om det er opp til hver enkelt. Jeg ser på meg selv som en person som har et ganske bredt spekter om hva jeg synes er bra. Det jeg mener er at det finnes personer der ute som kun klarer å høre på en type musikk, om det er klassisk, metal eller hip-hop, så er denne ene sjangeren den eneste som gjelder. Alt annet er søppel i deres øyne. Jeg har det ikke sånn, jeg prøver heller å se etter hva jeg liker i musikken, hvorvidt jeg får “godfølelsen” av å høre på det. Jeg kan høre på alt fra Jay-Z til Soilwork, så lenge det er gjennomført bra. De fleste som kjenner meg har nok også fått med seg at mitt, sammen med resten av min familie, favorittband er et amerikansk rock-band ved navn Toto. (Dessverre oppløst nå)  Det finnes dog en sjanger jeg ikke har et så veldig spesielt forhold til, hvis man ser bort i fra New-age osv, nemlig populær-musikken. Jeg har jo mine favoritter her og, men jeg føler at mye av pop’en blir veldig platt og ikke veldig engasjerende. Flere av mine kamerater har anbefalt meg å sjekke ut Sigur Rós, noe jeg enda ikke har fått gjort skikkelig. Nå kan ikke Sigur Rós akkurat kalles pop, så denne argumentasjonen blir kanskje litt gal, men av det jeg har hørt så synes jeg Sigur Rós er dørgende kjedelig. (Wikipedia setter forresten Sigur Rós til sjangeren post-rock, som bare kan oversettes med noe som kommer etter rocken. Tolk det som du vil…) Jeg har fått mye bråk fra P&S + Kramviken rundt min musikksmak før, særlig da jeg proklamerte at Turboneger høres ut en sprettball i en pappeske. Når jeg i tillegg forklarte hvor dumt jeg synes det var at vokalisten puttet et kakelys opp i rompa, kokte det virkelig over for gjengen. Det hele endte med at Malkomsen, sammen med fler, forklarte at Toto og Smokie har store fellestrekk, særlig det at begge to er “Norges-venner”. La oss håpe at det ikke blir like sterke protester mot det jeg nå sier om Sigur Rós. I følge Kramviken så er Sigur Rós fryktelig behagelig musikk, slikt som man kan sovne til på bussen. (Minner meg forresten på at Malkomsen pleide, muligens pleier, å sove med ørepropper med musikk. Noe som førte til sterk ørebetennelse) Min mening er at hvis argumentet for å høre på musikk er at man skal kunne sovne til det, så må musikken være ganske kjedelig. Nå liker også jeg å sove til musikk når jeg kjører buss/tog, så det er ikke noe i veien med det. Musikk skal vel lyttes til, ikke soves til? Jeg vet ikke. Jeg vil på ingen måte kritisere noen av mine kameraters musikksmak, rent bortsett fra Turboneger da, men å forsøke å overbevise meg om at Sigur Rós er bra musikk gjennom å forklare at det er god musikk å sove til… Vel.

Denne posten skulle jo handle om musikk, men ble egentlig mest om meg og ganske mye mimring. Det jeg egentlig skulle komme frem til var å fortelle at jeg har begynt å høre på Slipknot, og jeg har blitt veldig positivt overrasket. Amerikansk metal, med bandmedlemmer med skumle masker, som spiller utrolig bra. Man kan sikkert sove til Slipknot og, men det som gjør Slpiknot så bra, synes jeg, er at det ikke alltid er så utrolig hardt. Det finnes musikalitet der, med gode vokalprestasjoner og fengende refrenger. Jeg har f.eks. gått rundt og nynnet på Before I forget en god stund nå, mye mulig på grunn av at den også er på Guitar Hero, men sangen har virkelig satt seg fast på hjernen. Slipknot har gode musikere, og jeg vil særlig fremheve Joey Jordison. Ta en kikk på denne videoen, mannen er utrolig!

Jeg anbefaler alle å sjekke ut Slipknot, uansett om man liker sjangeren metal eller ikke. Hvis Kramviken gir Slipknot en sjanse, så skal jeg også gi Sigur Rós en ny sjanse.

I am a world before I am a man
I was a creature before I could stand
I will remember before I forget
BEFORE I FORGET THAT!

- Magnus “gir Rós” Valebjørg

Bullthrough

Begynner å bli en stund siden siste post, men det kan enkelt forklares med at jeg er i praksis for tiden. Underviser for en 10. klasse på ungdomsskolen, noe som er fantasisk gøy, men mye arbeid. Derfor har ikke kreftene strekt til nok for å oppdatere bloggen, men derimot har jeg orket å bruke tid på min favorittaktivitet. Spill vil det alltid være nok av, og nå har jeg skaffet meg en ny “dings” som gjør spillingen enda enklere. (Margrethe liker den nok kanskje ikke, men etter at jeg gav henne en “valp” så synes hun det var en god investering.) Jeg er jo så heldig at jeg eier de fleste spillkonsoller det er på markedet, jeg mangler bare PS3 for å ha en komplett samling. Nintendo DS, den håndholdte spillkonsollen til Nintendo er og blir en av mine favorittmaskiner. Jeg har hatt det så mye gøy med å spille igjennom spill som Legend of Zelda: Phantom Hourglass og The world ends with you på den. Problemet med å få nye spill har alltid vært pengene, så det har ikke blitt så fryktelig mange spill til DS. Et fåtall utvalgte, men gode, titler har det blitt. Men da jeg begynte å snuse på spillet Professor Layton and the curious village skjønte jeg at noe måtte gjøres, for lommeboken strakk rett og slett ikke til. Løsningen ble NDSTT, som er et DS-spill med en slot til å putte inn en M2-minnebrikke. På denne måten kan man legge inn spill som man vil spille, for på denne måten ha en brikke for å spille alle spillene man vil. (Man kan legge inn piratkopierte spill og, men det er jo ikke lov…) Endelig fikk jeg spille titler jeg får ikke har hatt råd til å spille. For eksempel fikk jeg prøvd ut Electroplankton, Metroid Prime: Hunters, Final Fantasy IV og lignende. Men ikke minst fikk jeg spilt Professor Layton and the curious village, som jeg hadde siklet på så lenge. Jeg oppdaget NDSTT hos tantebarna til Margrethe, som hadde fått denne inrettningen sammen med sin første DS. Hensikten fra foreldrenes side var helt sikkert den samme som min, så jeg får sende en takk den veien for at de viste meg hvor enkelt det kunne være. Deretter var det en kjapp tur inn på QXL for å finne brikken, og 1 dag senere lå det en splitter ny NDSTT-brikke, pluss et USB-M2-adapter og en rumblepack for NDSlite. Rumblepacken fikk jeg ikke bruk for da jeg har den “gamle” NDS og ikke Lite-versjonen.

Denne postene skal ikke bare være for å fortelle om mitt nye innkjøp, men og spillet som var grunnen til at jeg kjøpte det. Professor Layton and the curious village. Et rett og slett fantastisk spill som bare består av puzzles og logiske oppgaver. En del oppgaver må man bruke matematikk for å løse, mens en del andre er mer av den sorten man løser med sunn fornuft. Spillet flyter fantastisk og er i tegneserie-stil, som ser utrolig bra ut. Man føler at man sitter og ser på en tegnefilm, man får en annerledes følelse av dette spillet. Man merker at dette er noe enestående og unikt, ikke et vanlig DS-spill. Nå har Nintendo fått mye ros for å ha spill som tar for seg trening av av hjernen og, for eksempel med spillet Brain Age: Train your brain in minutes a day. Professor Layton virker mer som et spill enn en form for trening, og det er det jeg liker ved det. Det er ikke designet for å direkte være tilrettelagt barn, men en god del voksne ville nok likt spillet og. Professor Layton og hans assistent, Luke, får et brev som ber de komme til St.Mystere for å hjelpe Lady Dahlia finne arven etter Baron Reinhold, noe som kalles The Golden Apple. Du spiller som Professor Layton og Luke som må bevege seg gjennom de mange mysteriene og oppgavene som St.Mystere har å by på. Historien er så godt laget, og måten oppgavene er flettet inn i spillet er enkel, men føles riktig for det. Dette spillet har klassiske puzzles som hvordan få en ulv, en høne og en sekk med mel over en elv, noe for en hver smak. Jeg må ærlige innrømme at jeg ikke klarte alle oppgavene alene, men de fleste skjønte jeg etterhvert. Margrethe hjalp meg når jeg satt bom fast, det hjelper som oftest hvis man ser på oppgaven på nytt. Jeg sa over at dette spiller treffer alle slags aldersgrupper, og ved et punkt opplevde jeg dette. Moren til Margrethe, som jeg går ut i fra aldri har tatt i en DS før, satt med stor iver og i dyp konsentrasjon for å løse en oppgavene. Det hele endte med en slags konkurranse mellom Irene (moren til Margrethe), Margrethe, Lise (Margrethes storesøster) og meg selv om å løse oppgaven først. Det viser hvertfall at spillet har et stort spekter og er variert nok til at alle liker det. Mange tenker at DS er laget for barn, og det er delvis sant. Professor Layton motbeviser dette, for barn må ha en god del engelskkunnskaper for å kunne løse oppgavene i spillet, derimot ville jeg anbefalt dette på det varmeste til “eldre gamere” som ønsker seg en utfordring. Professor Layton and the curious village er et kongespill, enkelt og greit.

Dette ble en lengre post enn det jeg hadde tenkt, men slik er det når man oppdager et godt spill. Det er en fantastisk følelse når man sitter igjen etter spill med gåsehud og en følelse av tilfredshet, klokka er 03.00 og du holder på fryse av deg tæra fordi du ikke merket at dyna var sklidd opp mens du spilte. Jøsses, som jeg elsker å være kald på beina!

- Magnus “Curious” Valebjørg

King of the Hill

Det har blitt en mer musikalsk jul- og nyttårsfeiring enn det jeg hadde ventet. Selvfølgelig regnet jeg med det vanlige snakket rundt bordet fra min bror Heming, da musikk er LIVET til den fyren. Jeg tror ikke man frivillig ville spille og øve så mye som han gjør uten å ha et lite snev av interesse for musikk… Derimot snakker jeg om musikk-spill, og det er disse som har gjort denne julen så musikalsk. Jeg gav nemlig Margrethe Xbox360 spillet Lips til jul, og etter det har sangene blitt skreket, pustet og nyst ut så mye at drøvelene virker som en sliten punchingbag.

Lips er Xbox’ utfordrer til Sonys festspill Singstar, og jeg må si at jeg liker Lips bedre enn Singstar, først og fremst fordi det er enklere å forstå enn Singstar. Det ser også ørlite grann bedre ut enn det Singstar gjør, Singstar fremstår som en sliten karaokeklubb i forhold til Lips’ discodesign. Muligheten for å legge inn sanger fra egne medier er og et veldig bra feature i Lips, selvom jeg skulle ønske dette var hakke bedre. Man kan selvfølgelig ikke forvente at tekstene til alle sangene i verden skal dukke opp fra ingensteder, men for min del ser jeg ikke forskjellen fra å sette på samme sangen på anlegget og gaule ut de få strofene man kan med å laste de inn i Lips. Sangene som er allerede på Lips er variert, og de har valgt et godt knippe sanger, pluss at man har muligheten for å laste ned nye sanger fra Xbox LIVE. (Denne featuren har også Singstar fått med sitt sceneskifte til Playstation 3. Det første spillet til PS3 har forresten en person på fremsiden som ligner utrolig mye på Terje Andersen) Lips er en god nyvinning når det gjelder festspillene, men har kanskje ikke de store nyvinningene man skulle ønske seg. Man får se hva som skjer, men en ting er sikkert for min/vår del: det blir mye mer synging fremover.

Men musikken sluttet ikke å spille…
Etter å kommet oss hjem til Tinn etter julefeiring, så endte vi som vanlig på rommet til Trym’ern når stuekosen ble for kjedelig, og der fikk jeg en av mine store spillåpenbaringer (ikke at det har vært så fryktelig mange siden jeg fant ut at Halo, sannsynligvis, vil være mitt favorittspill for alltid). Trym satt og klimpret på gitaren, men ikke hvilken som helst gitar. Guitar Hero-gitaren! Min erfaring med Guitar Hero er et kort øyeblikk i en Spaceworldbutikk hvor jeg ikke forstod en pøkk og gav opp etter ca 25 sek ut i Cowboys from Hell. Når jeg endelig fikk satt meg inn i hvordan man spiller, klarte jeg ikke å legge det fra meg. Jeg så små røde, gule og grønne prikker skli mot meg i drømmene mine, jeg var bitt av basillen. Det var så fantastisk gøy at jeg og Margrethe-min spanderte en etter-jul-gave på oss selv og kjøpte Guitar Hero: Legends of Rock med trådløs gitar til Xbox360. Er foreløpig på medium-vanskelighet, men får håpe på en stødig progresjon fremover. Har lastet ned en del nye låter til spillet også, Halo-theme Mjolnir Mix, I am Murloc og Top Gun-theme finner man gratis på LIVE så de havnet raskt på min hardisk. Skal bli gøy å rocke fremover!

Til slutt vil jeg ønske alle et godt nytt år, og be alle om å ha store forhåpninger mot 2009. Det kan bli et stort år, mye kan skje så sett i gang! F.eks har jeg og jenta mi 2 år den 12 februar, så det må feires med brask og bram. Gleder meg veldig jenta mi, elsker deg så utrolig høyt!

Ha et godt år alle sammen!

-Magnus “Slash” Valebjørg

Alpha Zombie

Da er romjulen kommet, og julekvelden forbi for lengst. Vi har returnert til gamle-traktene i Tinn for å besøke familien min, og for å få den siste rest av julegaver. Jeg tenke jeg skulle legge ut lista over julegaver, med blant annet et par spill som lå under treet.

• Gears of war 2. – Margrethe.
• Mirror’s Edge. – Mamma og Pappa.
• Sokker. – Hege med fam.
• T-skjorter (med meninger). – Rolvsøynissene
• En t-skjorte samt et ark hvor jeg kan lage et hvilket som helst motiv og trykke på. – Margrethe.
• “Kurtby” av Erlend Loe. – Trym.
• Bukse. – Mamma
• “Ylvis III” – Kathrine og Martin.
• Onkelkopp. – Charlotte og Nicoline.
• Oppladbar drill og penger. – Mormor og Bestefar.
• Eva Solo karaffel. – Naukesett.
• Wok-panne. – Mamma og Pappa.
• Penger og Scrat-kosedyr. – Onkel Erik og André
• Blender. – Heming og Solveig.
• Jakke. – Mamma og Pappa.
• Skinnhansker. – Svigermor og Svigerfar.
• Ildfast-form, grytekluter og duk. – Thosand.
• Brødrister. – Mamma og Pappa.

Da vil jeg herved si tusen takk for alle gaver! Da gjenstår bare nyttårsaften igjen og vi sees da på nyåret!

- Magnus “in love” Valebjørg.